Sorgen som ble til glede

Det er en sjelsettende opplevelse å være vitne til at en ny verdensborger kommer til verden; Men neppe kan nærme seg en brøkdel av hvordan det er å oppleve å faktisk føde et menneske.

Jesus selv setter noen ord på dette. Han henter fram eksempelet om kvinnen som skal føde om disiplenes reaksjon på hans forestående død og oppstandelse i Johannes 16,21. Engstelse er det kvinnen kjenner på, for hennes time er kommet. Det samme kjente disiplene på når deres Herre og frelser ble tatt fra dem. Men så påpeker Jesus det som er så herlig, når hun har født «har hun glemt smerten i sin glede over at et menneske er kommet til verden.»

Selv om mange nok vil tenke at det er mange tøffe tak også i etterkant av en fødsel, vil etter hvert gleden over at et menneske er kommet til verden få de fleste engstelser til å blekne. Man har fått en glede, en helt håndgripelig en. Det ligger jo der i krybben, jeg kan se og ta på den. Samtidig er det en kjensgjerning at livet i seg selv, og livet med barn, stadig vil ha utfordringer som gjør at man ikke alltid like lett føler på denne gleden.

Kanskje er det noen ganger også slik med kristenlivet, men Jesus sier til disiplene «Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.» Den som har Kristus, har en glede som stikker dypere enn noe annet. Slik fikk disiplene oppleve det da, og slik får vi oppleve det i dag. Kristus er stått opp, jeg er rettferdig, å, hvilken glede!»