Legge av byrder - småprat med Gud

Noe av det fineste med bønn er at vi alltid kan be. Vi må ikke være i et spesielt åndelig modus. Vi skal få be midt i hverdagens kav og mas.

Gud er ikke avhengig av lange og velformede bønner. I bryllupet i Kana, henvendte Maria seg til Jesus med fem enkle ord: ”De har ikke mer vin”. Hun la bare situasjonen frem for Jesus: Hun vendte seg til ham.

Bønn er å slippe Jesus inn i våre liv, vende oss mot ham, sette ord på det som møter oss i livet. Jesus er både sant menneske og sann Gud. Han er interessert i hele vårt liv, og han har erfart å være menneske. Vi skal få legge fra oss det som tynger hos ham. Vi skal få slippe taket i det, og la det ligge hos Jesus.

Han har ikke lovet oss et liv uten motgang, sykdom eller sorg, men han har lovet å være med ALLE dager. Noen ganger kan vi føle at bønnen ikke når lenger enn til taket, men det betyr ikke noe, for Gud er under taket. Han er deg nær, i ditt hjerte.

Bønn kan være som småprat med Gud. Det blir den daglige kontakten som åpner for fellesskapet med han som skapte oss og kjenner oss fullt ut. Da holdes bønnestien åpen.

I en samtale lytter man også. ”Vi skal få lytte etter lyden av hans trinn. Er det noe Gud legger oss på hjerte? Noe han kaller oss til? Noe vi skal vende oss bort fra? gi slipp på? Vi skal få åpne hjertene for ham, så han kan få fylle vårt indre, og vi kan følge i hans fotspor som sier: FØLG MEG!

‍