På gjengrodde stier?

Vi har vel alle gått på gjengrodde stier i blant, der man må brøyte seg vei gjennom lyng og kratt. Slike stier finner vi gjerne der det har vært mye ferdsel tidligere, men der bruken har avtatt sterkt, og da skjer tilgroingen raskt.

Gud har gitt oss som tror en unik mulighet til kontakt med ham. En direkte tilgang til ham gjennom bønn.

”Vær ikke bekymret for noe, men legg alt dere har på hjerte fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.”

Fil. 4. 6-7.

Vi har lett for å tenke at vi må prøve å ordne det meste selv, og hvis det er noe vi absolutt ikke får til, så kan vi henvende oss til Gud og be om hans hjelp. Med en slik innstilling er det lett for at bønnestien til Gud gror til, fordi den blir lite brukt. Da bærer vi også med oss mange bekymringer, og vi går gjerne glipp av Guds velsignelse og Guds fred.

Vi skal i stedet få søke Gud først. Få legge alt som har med oss og våre liv og våre bekymringer fram for ham, og så skal vi få se etter Guds svar, Guds vei, Guds ledelse, og Guds velsignelse. Da åpner vi også rom for Guds fred i våre liv. Den freden som er større enn vi kan forstå. Den kan vi eie midt i kamp og vanskeligheter, og den bevarer også våre hjerter og tanker i Kristus Jesus.

La oss bruke bønnestien til Gud så ofte vi kan, så den ikke gror til.

‍